Vinklubben DRUM ser lyset i Ahrtal
Oppdatert: 28. sep.
Magnumflasker med fillete og utvaskede etikker settes fram i vinoteket hos Jean Stodden. Familien har dyrket vinranker i Ahrtal siden 1578. Det er ikke en hvilket som helst fredagskveld i den gedigne elegante storstua hos Stodden i tettstedet Rech, det er Rarietätenweinprobe og et tyvetalls vinentusiaster er spent samlet rundt fire bord. Et begrenset antall plasser har vært booket for noen måneder siden. Det ønskes velkommen av ønolog Alex, spesielt nevnes bordet med fem godt voksne gutter «aus Norwegen». DRUM har ankommet Ahr-dalens ultimate vintempel denne kvelden.
Etter en musserende sjarmør; en Pinot Extra Brut Blanc de Noir «zero dosage» 2016, blir det servert tre flighter med vin, hver med tre ulike viner og årganger. Kort fortalt; skulle det finnes noen tvil om tysk pinot noirs prestasjoner ble den grundig knust allerede i første runde. Rech Herrenberg Früburgunder GG 2020, Rech Herrenberge Spätburgunder GG 2018 og Spätburgunder Lange Goldkapsel 2017.
Den romerske feltherren Julius Cesær krysset Rubicon 10.januar i år 49, ble keiser og bygget en supermakt som strakte seg over tre kontinenter. I det nordlige området bygget en av hans legioner den første bosetning i Ahr-dalen. En nylig utgravd romersk villa i nærheten av Bad Neuenahr forteller om deres sans for det gode liv; her var det et stort kjøkken, gulvvarme i hovedetasjon og et klassisk romersk bad i kjelleren. Ja, og selvfølgelig var det hele tilrettelagt for å ære Bacchus. Det ble romerne som plantet de første druene i de stupbratte skråningen i den trange dalen som så senere på tysk skulle hete Ahrtal. Pinot Noir -druen kom hit først på 1700-tallet og fikk navnet Spätburgunder.
Skiferen og mikroklimaet i Ahr gir vinene et umiskjennelig preg av fjellgrunn, og kanskje litt tørket krydder. I motsetning til den kalksteinsdrevne og silkeaktige frukten man finner i Burgund, sies det at Ahr-viner gjerne får en mer "steinete", salt og kjølig slank mineralitet. Det sies at klassisk Pinot Noir ofte domineres av røde bær (jordbær/bringebær). I Ahr gjør skiferen og den vulkanske jorda i den midtre delen av Ahr at frukten ofte heller mot mørkere skogsbær. Ahr er en av verdens nordligste rødvinsregioner, og uten den mørke skiferen i de bratte sydvendte skråningene og det unike mikroklimaet skapt av den dype dalen ville det i utgangspunktet vært for kaldt å modne rødvinsdruer her.
Påvei til Ahr fra flyplassen i Frankfurt var det bestilt lunch i Weinstube Kruger-Rumpf i Bingen. Velmakende mat og hyggelig service fulgt av to GG Riesling fra gården. Begge tilgjengelig på polet til rett i underkant av firehundrekroner og bare så vidt mer her på vertshuset til produsenten. Det ble sagt senere på turen av en annen vinprodusent at Kruger-Rumpf på tross av sitt medlemskap i VDP (Verband Deutscher Prädikatsweingüter) hadde latt seg friste til overproduksjon og undermåls kvalitet i forhold til denne VDPs krav til medlemmenes kvalitet.
Vinene vi fikk servert var imidlertid ikke fra lavereliggende vinmarker. De to var hhv enkeltvinmarkene (einzellagen); «Im Pitterburg» og «Scharlachberg». Begge er klassifisert GG eller Grosses Gewächs. Dette er VDPs toppklassifisering av enkeltvinmarker en rangering som tilsvarer den franske Grand Cru – klassifiseringen. De to vinene løftet våre blikk mot fjellene, en intens, mineralsk stil med flott syre, sitrusfrukt med en god fylde og lengde ble diskutert rundt bordet mens forventningene til turen videre ble skjerpet ytterligere. Der plutselig, midt i blant oss, dukket den gamle vinmaker Stafan Rumpf opp i egen person, hilste blidt og delte noen tanker om fin riesling. Weinstube Kruger-Rumpf er så absolutt å anbefale om man er i nærheten av Bingen.
Første smaking fredag morgen; Weingut J.J. Adenauer
Marc Adenauer er en røslig og utadvent kar som taler med autoritet. Det sitter en del erfaringer i veggene hos en familie som har produsert vin i fem hundre år. Bordet er dekket når vi etter avtale dukker opp på denne fredag morgen som avtalt klokken ti.
Det handler om Spätburgunder hos Adenauer. Nesten hele produksjonen er dedikert denne adelige druen, men også dens vimsete fetter, mutanten; Frühburgunder, finnes på noen inneklemte nabber. «Ja, hvis man finner den»; legger Marc til med et smil.
40 medlemmer av de 200 i VDP burde kastes ut på grunn av for dårlig kvalitet ble også notert under smakingen som foregikk i en meget hyggelig tone. Selvfølgelig ble det spyttet, men vinsmaking av et dusin gode viner i trivelige omgivelser sammen med en engasjert vinmaker får uansett lett en trivelig stemning.
Marc var av den oppfatning at 90% av det å lage vin består av arbeidet ute i vinmarkene. Her er ingen traktorer, bare stupbratte skråninger. Enkelte opptil 40 graders fall. Det er arbeidskrevende å gå over alle plantene flere ganger fra vår til høst. Inne i produksjonen var alt såre enkelt i følge ham. Han snakket også om sukkerfluene som kom med det varme sensommerregnet og hvordan de trimmet druestokkene slik at drueklassene kom under skyggeblader for å hindre solskader. I dag høstet de seg som regel ferdig til 20.september i tidligere tider måtte man vente til langt ut i oktober.
Marc fortalte at jordsmonnet består av skifer, gråvakke (sandstein) og vulkansk stein som bidrar til å gi vinene en frisk mineralsk struktur og kjølig eleganse. Vi smakte oss igjennom noen slanke hvitviner; Blanc de Noir av Spätburgunder, Weisburgunder og etter hvert Pinot Blanc. Lette og fine med masse friskhet. Hvitvin er hobbyproduksjon hos oss sa Marc før roret ble lagt mot rødt og etter hvert deres Grosses Gewächs-viner; Gärkammer, Rosenthal, Alte Lay og Kräuterberg. Vinmarken Gärkammer eies eksklusivt av familien og regnes som en av Europas minste enkeltvinmarksparseller. Marc gav uttrykk for at vinene nådde et fint modningsplatå 4 år etter at de ble tappet. Dette fikk vi selv godt erfare under smakingen av deres Alte Lay i 2020 årgang som hadde en flott duft og lengde med begynnende modenhet. En spennende vin.
Vinpraten trakk ut til nærmere tre timer og lunchen ble en 20 minutters parantes uten omtale påvei til neste smaking litt høyere opp i dalen. Måtte noe slikt aldri gjenta seg.
Cuba hadde Che Guevarra. Ahr hadde Werner Näkel. Revolusjonære som snudde opp ned på den gamle verden, som nektet å godta det bestående elendet og som var villige til å gjennomføre radikale grep. Mens Che var legen som ble bedre med maskinpistolen enn med stetoskopet ble Werner skolelæreren som la ned krittet for oechslevekten. Ahr før Werner handlet i det store og hele om søte enkle viner og et dekadent liv. Han sluttet som lærer og tok over familiegården i 1982 fast bestemt på å plassere Spätburgunder i verdenseliten. Hans revolusjonære filosofi var basert på to radikale grep. Det skulle være lang maserasjonstid, ikke kort og myk som tradisjonen var, men et regime hvor drueskallene skulle ligge lenge sammen med mosten. Dette trakk ut dyp farge, kraft og struktur fra de unike skiferskråningene. I tillegg skulle det brukes nye fat for å få fram mer dybde og struktur av druematerialet. Man siktet seg inn mot tørre, terroir-drevne og lagringsdyktige viner. Jordsmonnet skulle fram i vinene. De barske soleksponerte skiferskråningene skulle gi mineralske og elegante viner. Werner har som Che for lengst forlatt oss. Begge hadde en komprisløse tilnærming. Vi fikk erfare resultatene av Werners denne ettermiddag i Rech. Werners portrett henger ikke på husveggene i dalen, som Ches i Havanna, men hans filosofi om om ekstrem avkastningsreduksjon og streng seleksjon i vinmarkene åpenbarte seg som en rød tråd på vår reise gjennom Ahr dalen.
Werner Näkel ble i 2004 ble kåret til Årets vinmaker i Tyskland, og vingården ble et fyrtårn som dro med seg hele regionen opp i eliteserien. Sannelig, Ahr kan konkurrere med Burgund. Ahr kopierer ikke Burgund, men viser at de kan levere pinot noir viner av verdensklasse basert på sitt jorsdsmonn, mikroklima og stringente vinifikasjonsteknikker.
Kveldens vinsmaking på denne dagen skulle bli stående som en bauta i vinklubbens historie.
Første flight fikk følge av den neste, bestående av; Rech Herrenberg Spätburgunder GG 2004, Rech Herrenberg Spätburgunder Auslese Trocken 2001 og Rech Herrenberg Spätburgunder Auslese Trocken 1999. Så til sist flight: Neuenahr Sonnenberg Spätburgunder GG 2005, Ahrweiler Rosenthal Spätburgunder Auslese Trocken 2003. Siste flaske på siste flight hadde mistet sin identitet under flommen i 2021, den originale etiketten var påstått en ny med tre spørsmålstegn.
Fantastisk pinot noir viner som traff smaksløkene som de mest fantastiske nyttårsrakettene treffer en nattsvart himmel, glitrende individuelle signaturer på stort håndtverk og tålmodig venting.
I februar neste år er det annonsert en smaking av «Stodden mot Burgund» – det vil kunne bli et jevnt løp. EUR350/person er en hel del penger men leverer det «bang for the bucks» som under vårt besøk er det verdt hver euro.
Vi fikk en hyggelig prat med Alexander Stodden, som leder familiebedriften og som er ønolog med en CV som strekker seg til både Oregon og Sør-Afrika. Det sies at Alexander driver gården videre i samme kompromissløse kvalitetsånd som sin far Gerhard som hentet inspirasjon fra topp-produsenter i Côte de Nuits i Burgund med vekt på kraft, struktur, jordsmonn og lagringsdyktighet. Gerhard var en av Ahr dalens revolusjonære produsenter som tok et avgjørende oppgjør med fortiden når han tok over gården i 1975.
Alexander Stodden er en ydmyk kar som tok seg god tid Han fortalte om gårdens unike parseller i toppskråninger som Recher Herrenberg og Ahrweiler Rosenthal med vinstokker rundt 100 år gamle – såkalte Alte Reben.
I DRUM har vi ikke sansen eikepregede viner. Ikke litt engang. Denne kvelden i Rech måtte vi omskrive gamle dogmer. Hadde noen fortalt at vi skulle besøke en produsent som gav sine viner 18 måneder på nye små eikefat hadde vi vært fylt til randen av fordommer. Alexander forklarte at de løpende tester modningen på fat og resultatet er kort fortalt at vi ikke var i stand til å gjenkjenne eik på noen av vinene. Ikke et snev. Dette er håndverk av ypperste kvalitet – bedre integrert eik har vi vel aldri erfart. Fatenes bidrag til modning var gjort med perfeksjon. Gamle Stodden mente at små viner ble spist opp av treverket, mens store viner blir større. Dette ville vi vært skeptiske til i forkant, men smakingen bekreftet påstanden til fulle.
Tidlig lørdag morgen var vi tidlig på toget fra Bad-Neuenahr til Dernau hvor vi hadde en avtale med Weingut Bertram-Baltes. Det var slik en frisk og blank morgen der vi ruslet gjennom tettstedets små gater. Noen gamle hus, noen nyoppussede og noen nye.
Natt til 15.juli 2021 rammet uværet Bernd den trange dalen og elven steg med nærmere 10 meter i løpet av noen timer. Ved kirken en minneplate i stein med navn med gullbokstaver. Mange med samme etternavn. 134 mennesker kom ikke unna vanmassene som tok hus og veier nedover dalen. Ennå står det bygninger herjet og forlatt som tause vitner om stormens ødeleggende krefter.
Benedikt forteller at; «Vi var i praksis konkurs, alt var ødelagt, vi hadde bare vinmarkene igjen».
Benedikt fortalte videre at det var ikke alle som orket å ta fatt pånytt. Selv kjøpte han opp land fra en nabogård. Bertram-Baltes ble som fuglen Fønix. Symbolet på gjenfødelse, og fornyelse. Benedikt og kona Julia satset hardt og gården gjenoppstod i en enda mer rendyrket og radikal stil.
Paret driver i dag rundt 7,5 hektar med vinmarker, i all hovedsak plassert i de ekstremt bratte, skifer- og grauwackerike skråningene. Den bratte vinmarken bak hagen; Pfarrwingert, omtalte han som «kindergarden» sammenlignet med de virkelig bratte.
Benedikt strålte av entusiasme og fortalte om parets sterke motivasjon for å drive økologisk og i størst mulig balanse med naturen. De skiller seg ut ved å praktisere permakultur. Det betyr at de fokuserer på biologisk mangfold, planter frukttrær og urter mellom vinstokkene, og bruker blant annet sauer til naturlig ugressregulering.
I kjelleren jobber de minimalistisk og benytter spontangjæring med naturlig gjær, modning på på stål og store, brukte fat av lokal eik, og vinene flaskes ufiltrert med minimal bruk av svovel.
En annen påfallende egenskap er at de etterstreber en en slank, kjølig og mineralsk stil med lavere alkoholprosent (ofte mellom 10,5 % og 12,5 %) ved å plukke tidlig. Man målte ikke oechslegrader, man bare plukket når druene kjentes riktig. Vi opplevde slanke og elegante viner med frisk syre.
Benedikt sjenket i eget glass først av samtlige viner, smakte og kvitterte med en godlyd som ble tiltagende artikulert og blid utover i smakingen. Den joviale vinmakeren verdsatte vårt engasjement og løp av sted for å finne en vin i kjelleren som vi bare måtte smake. Han hadde forstått at vi drev med blindsmakinger og serverte denne tildekket. Her var det begynnende modenhet og et fint mineralsk preg. Utifra hva vi til da hadde vært igjennom så langt resonerte vi oss fram til at det måtte være en Ahrweiler Forstberg og fikk rett. Vi traff på årgangen også – omtrent. Vi ble belønnet med ytterligere to godbiter fra kjelleren, men var noe mer upresise på vår omtale av disse. Vi fikk smake hele produktsortiment pluss litt til og fikk en hel lørdag formiddag med en av Ahr-dalens mest markante vinmakere under blå himmel. Men betale for smakingen - det fikk vi ikke lov til.
Inntrykket jeg sitter igjen med er at Spätburgundere på sitt beste kjennetegnes av en fin kjølig eleganse, dyp mineralitet og en moden fruktighet. Vinene er typisk transparente både på farge og smak. Her er det mye av friske bær av ulike slag. Et mineralsk preg ble ofte notert, noen ganger kanskje også et røykpreg. De beste, som de gamle hos Jean Stodden, var silkemyke med finmaskede milde tanniner. 4-5 års lagring gir mye. Eik blir benyttet med stor presisjon, ingen tre tanniner eller tre aromaer. Godt håndtverk i kjelleren gir ekstra struktur og modenhet helt uten ulempe. Med noen års lagring utvikler de beste Ahr-vinene flotte tertiæraromaer som skogbunn, lær, animalsk toner, samtidig som den friske syrestrukturen holder vinene spenstig levende - lenge. Ahrdalens dedikerte og ambisiøse produsenter byr på viner i verdensklasse og solid value-for-money sammenlignet med samme kvalitetsnivå fra andre toppområder for Pinot Noir.
 | Jan Roger Lie Fotograf & blogger |
Kommentarer